Det hebraiske ordet for ånd er ruach, som betyr pust, vind, ånd. I Det gamle testamente blir Guds Ånd også knyttet til visdommen som leker for Guds ansikt (Ordspråkene 8) og til profetiske gaver. Hos Joel heter det at Gud en gang skal øse ut sin Ånd over alle mennesker, gamle og unge, menn og kvinner, ja, også slavene. Og nettopp en slik egalitær utøsing av Åndens gaver er det vi forbinder med pinse.
Pinsedagen knyttes ofte til en hendelse som beskrives i Apostlenes gjerninger. Det foregår etter Kristi oppstandelse og himmelfart. Disiplene var samlet. Plutselig hørte de et kraftig vindpust, og tunger av ild satte seg på hodene deres. Det står at de ble fylt av Den hellige ånd, og begynte å forkynne på alle slags språk. Tidligere, mellom oppstandelsen og himmelfarten, forteller Johannes at Jesus sier til disiplene: Ta imot Den hellige ånd, og så puster han på dem.
Denne Ånden er så underlig. Noen ganger kan jeg tenke at Gud er som en stor blåsebelg, og når den pumpes i gang og Guds ånd slippes løs, bringer det både oksygen, ild og skaperkrefter. Det er ved denne pusten, ånden, vinden at det blir liv.
Alle de bibelske fortellingene jeg har nevnt handler om en ekstraordinær kontakt mellom Gud og mennesker. De handler om at Gud er i verden på måter vi ikke kan se og forstå. Noen ganger, når det snakkes om Den hellige ånd og Åndens gaver i dag, er det dette ekstraordinære som trekkes fram. Da handler det om tungetale, intenst gudsnærvær eller sterke følelser. De mer nøkterne av oss kan kjenne oss åndelig underlegne sammenliknet med dem som har store åndelige opplevelser.
Men tekstene forteller oss om en Ånd som faktisk går til alle, kvinne og mann, slave og fri, høy og lav. Og i dåpsliturgien sier vi til den nydøpte: «Gud har nå gitt deg sin Ånd.» Jeg velger å stole på at Gud også kan komme til oss på andre måter enn med bulder, brak og ild. Gud kan også være linne susings røyst, som det heter i en av salmene våre. Gud kan komme som den skjøre stillheten Elia hører når Gud kaller ham. Hver gang vi trekker pusten er det Guds skapernærvær som lever i oss.
På den første pinsedag i Jerusalem åpenbarte Gud seg både som vind og ild og følbart nærvær. Men det skjedde også noe mer: Disiplene ble satt i stand til å forkynne for andre, og det på de ulike språkene de andre forstod. Ånden skapte altså forståelse mellom folk fra forskjellige steder, skapte et nytt fellesskap. Ofte trekkes det fram at pinsa er kirkas fødselsdag: Her blir den globale kirke født, her øses Ånden ut over alle. Men ikke bare det – kirka er fra første åndedrag et sted for forskjellighet, for ulike språk og folkeslag.
Når vi leter etter Åndens frukter i verden i dag, kan vi derfor gjerne sende et ekstra øyekast mot forståelse på tvers av ulikhet, mot forening av det forskjelligartede, mot alt mangfold som samles. Sannelig, Gud er her.
God pinse!